Dadaismen: da krig, kaféliv og nonsens ble kunst

Noen kunstbevegelser vokser frem i akademier, salonger og museer. Dadaismen begynte et annet sted: i en krigsherjet tid, blant mennesker på flukt, i rom der dikt, støy, masker, bilder og provokasjoner fikk leve side om side. Bevegelsen varte ikke lenge, men den forandret spørsmålet om hva kunst kan være. For samlere og kunstinteresserte er dadaismen derfor mer enn en stilretning. Den er en nøkkel til å forstå hvorfor en hverdagsgjenstand, en fotomontasje, en plakat, en performance eller et tilsynelatende meningsløst dikt kan ha kunsthistorisk sprengkraft.

Et opprør født av første verdenskrig

Dadaismen oppsto i Europa som en direkte reaksjon på første verdenskrig. Kunstnere, forfattere og intellektuelle svarte på krigens brutalitet og irrasjonalitet ved å vende seg bort fra tradisjonell fornuft, estetikk og borgerlige idealer. I stedet tok de i bruk absurditet, satire, parodi og offentlige opptredener som kunne virke både komiske og aggressive.

Denne politiske og kulturelle motstanden skiller dadaismen fra bevegelser som først og fremst var opptatt av form og stil. Dadaistene kritiserte kapitalisme, nasjonalisme og etablerte verdier. De ville ikke bare lage nye bilder; de ville utfordre selve rammene for hvordan samfunnet forsto kunst, språk og mening.

Bevegelsens mest aktive periode regnes vanligvis fra 1916 til 1924. Det er kort tid i kunsthistorisk målestokk, men virkningen ble stor. Dadaismen påvirket billedkunst, poesi, grafisk design, fotografi, performance og senere også eksperimentell musikk.

Cabaret Voltaire: et tilfluktsrom for radikale ideer

Under krigen søkte mange kunstnere og intellektuelle til Sveits, som var nøytralt. Zürich, landets største og mest kosmopolitiske by, ble et samlingspunkt for mennesker som flyktet fra krigens ødeleggelser. Det var her Cabaret Voltaire åpnet i februar 1916.

Stedet ble etablert av forfatteren og poeten Hugo Ball og poeten og performeren Emmy Hemmings. Cabaret Voltaire fungerte som scene, møtested og utstillingsrom for byens mest radikale miljø. Blant de tidlige bidragsyterne var Hans, eller Jean, Arp, Tristan Tzara, Marcel Janco og Richard Huelsenbeck.

For en QXL-leser med interesse for kunst og samleobjekter er dette miljøet viktig fordi dadaismen ikke bare handlet om malerier. Den omfattet opplesninger, lydpoesi, manifester, publikasjoner, typografi, grafisk eksperimentering og objekter. Det gjør bevegelsen relevant også for dem som samler på trykksaker, avantgardebøker, plakater, fotografi og dokumentasjon fra kunstmiljøer.

Navnet som skulle nekte å være fornuftig

Selve ordet «Dada» passer bevegelsen godt nettopp fordi det ikke lar seg feste til én sikker forklaring. En kjent fortelling sier at Tristan Tzara valgte ordet ved å stikke en kniv tilfeldig inn i en ordbok. Andre opphavshistorier finnes også.

Ordet kan oppfattes barnlig og meningsløst. På fransk betyr «dada» blant annet kjepphest, mens det på tysk kan antyde en tåpelig naivitet. Denne blandingen av tilfeldighet, barnlighet og språklig vrangvilje ble en del av bevegelsens identitet.

Dadaistene dyrket ikke nonsens som tom lek alene. Det meningsløse var også en protest. Når krigen, politikken og de etablerte institusjonene fremsto som irrasjonelle, svarte kunstnerne med å vise at fornuftens språk ikke lenger var tilstrekkelig.

Fra Zürich til Berlin, Paris og New York

Cabaret Voltaire kunne ikke holde det gående lenge. Allerede sommeren 1916 stengte kabareten. Men bevegelsen hadde da fått nok kraft til å spre seg videre til andre kunstsentra, særlig Berlin, Paris og New York.

I Berlin fikk dadaismen en tydelig politisk form. Kunstnere som George Grosz, Max Beckmann og Otto Dix kritiserte det tyske samfunnet gjennom maleri. Hannah Höch og John Heartfield utviklet samtidig en ny og politisk ladet bruk av fotomontasje, rettet blant annet mot Weimar-tidens maktstrukturer.

Et høydepunkt i Berlin var den første internasjonale dadautstillingen sommeren 1920. Den ble holdt i to rom i Galerie Dr. Otto Burchard og samlet 174 objekter og verk fra dadaister fra flere steder. Det sier noe om hvor raskt en bevegelse som begynte i et lite miljø, ble et internasjonalt nettverk.

I Paris tok dadaismen en mer litterær retning. André Breton, Francis Picabia og andre utforsket poesi og billedkunst gjennom teknikker som automatikk og tilfeldighetsoperasjoner. I New York ble Marcel Duchamps arbeid avgjørende, særlig gjennom ideen om «readymades»: hverdagsobjekter som ble løftet inn i kunstens rom gjennom kunstnerens valg.

Anti-kunst, readymades og fotomontasje

Kjernen i dadaismen var en anti-kunstholdning. Dadaistene ønsket ikke nødvendigvis å skape vakre eller meningsfulle verk i tradisjonell forstand. De stilte i stedet spørsmål ved hva kunst er, hvem som bestemmer det, og hvilken rolle kunsten spiller i samfunnet.

Marcel Duchamps «Fountain» fra 1917 er blant de mest kjente eksemplene. Verket var et porselensurinal signert med pseudonymet «R. Mutt». Da objektet ble sendt inn til en utstilling, utløste det debatt om hva som i det hele tatt kan regnes som kunst. I ettertid er det blitt et ikon for dadaismens radikale brudd med tradisjonelle definisjoner.

Hannah Höchs «Cut with the Kitchen Knife through the Last Weimar Beer-Belly Cultural Epoch in Germany» fra 1919 er et annet nøkkelverk. Fotomontasjen kombinerer bilder fra massemedier med politiske motiver og fungerer som en kritikk av det tyske Weimar-samfunnet. Den regnes også som et viktig verk innen feministisk kunst.

Kurt Schwitters’ «Construction For Noble Ladies» fra 1919 viser hvordan funnede og ødelagte materialer kunne inngå i kunst. Verket er satt sammen av blant annet en trakt, et metall-leketøy, ødelagte hjul og andre fragmenter. Raoul Hausmanns «Mechanical Head» fra samme år brukte en tredokke fra frisørfaget, påmontert måleinstrumenter og mekaniske deler, som kritikk av mekanisering og rasjonalistisk tenkning.

Hvorfor dadaismen fortsatt angår samlere

Dadaismen er ikke bare interessant fordi enkelte verk er berømte. Den endret også hvordan senere generasjoner har sett på kunstobjektet. Når hverdagsgjenstander, trykksaker, fotografiske eksperimenter, typografiske komposisjoner og performance-dokumentasjon vurderes kunsthistorisk, ligger noe av arven fra dadaismen i bakgrunnen.

Man Rays rayografer fra 1922 viser dette tydelig. Han la objekter på fotografisk papir og eksponerte dem for lys. Tristan Tzara ga arbeidene betegnelsen «rayographs». Resultatet var bilder der vanlige eller tilfeldige objekter kunne fremstå løsrevet fra sin praktiske funksjon og få en ny visuell og poetisk rolle.

For kjøpere og samlere gir dadaismen også en nyttig påminnelse: betydningen av et kunstverk ligger ikke alltid i håndverksmessig skjønnhet eller i materialets verdi. Kontekst, idé, publisering, miljø og kunstnerisk handling kan være like viktig. Det gjelder særlig for avantgardekunst, småtrykk, fotografi, manifester og verk som utfordrer tradisjonelle kategorier.

En kort bevegelse med lang etterklang

Dadaismens formelle slutt settes ofte rundt 1924, da surrealismen vokste frem som en mer organisert bevegelse. Overgangen var ikke brå for alle involverte; flere kunstnere beveget seg mellom miljøene. Surrealismen sprang på mange måter direkte ut av dadaismens bruk av tilfeldighet, automatikk og drømmen om å frigjøre skapende prosesser fra vante regler.

Dadaistiske strategier lever videre i samtidskunsten. Kunstnere bruker fortsatt absurditet, tilfeldige koblinger, funnede objekter og kritiske iscenesettelser for å undersøke verden rundt seg. Også i eksperimentell poesi og musikk kan man kjenne igjen dadaismens interesse for lyd, støy, brudd og prosesser der tilfeldigheten får plass.

Dadaistene er dessuten blitt omtalt som tidlige performancekunstnere og forløpere for slam-poeter. Det passer godt med bevegelsens energi: kunst var ikke bare noe som hang stille på veggen, men noe som kunne ropes, fremføres, trykkes, kastes inn i offentligheten og forstyrre hverdagen.

Dadaismen begynte som et kulturelt nødrop i en ødelagt tid, men den endte med å åpne kunstbegrepet på måter vi fremdeles lever med. For den som ser på kunst, bøker, grafikk, fotografi eller objekter med samlerblikk, er bevegelsen en påminnelse om at verdi og betydning ofte oppstår i møtet mellom ting, idé og historie. Dada var kortvarig, urolig og bevisst vanskelig å feste. Nettopp derfor er den fortsatt verdt å se nærmere på.