Før krusene: Mummidalen mellom gamle bokpermer
Vintage Mummibøker åpner et vindu inn til Tove Janssons tidløse univers, der hver slitte side bærer med seg et snev av magi. Utover den varme sjarmen har disse utgavene blitt ettertraktede samleobjekter – små biter av Mummidalens magiske verden bevart på trykk.
Et gammelt omslag, en tegning på forsatspapiret eller et bevart smussomslag kan fortelle en annen Mummihistorie enn den vi kjenner fra krus og andre samleprodukter. Mellom bokpermene møter vi figurene gjennom Tove Janssons egne ord og bilder, og gjennom utgavene som tok dem fra svenskspråklige lesere til et internasjonalt publikum. For samlere ligger mye av interessen nettopp her: i forskjellene mellom bøker som ved første øyekast kan se ut til å romme den samme fortellingen. De tidlige utgavene er både lesestoff og vitnesbyrd om hvordan Mummidalen fikk sin litterære og visuelle form.
En fantasiverden med tilhørighet som alvor
Den finlandssvenske kunstneren og forfatteren Tove Jansson introduserte Mummitrollene i «Småtrollen och den stora översvämningen» i 1945. I tiårene som fulgte, vokste universet gjennom fortellinger der fantasi ble vevd sammen med spørsmål om livet, tilhørighet og evnen til å komme seg gjennom vanskeligheter. Bøkene fikk en sentral plass i skandinavisk barnelitteratur og nådde etter hvert langt utenfor Norden gjennom oversettelser og bearbeidelser.
Det gir de gamle bøkene en interesse som går utover alderen alene. De knytter leseren til en forfatter som både skrev og tegnet sin verden. Når samlere søker tidlige utgaver, kan det derfor også forstås som et ønske om å komme nærmere dette opprinnelige uttrykket. Tekst, illustrasjoner og bokutforming hører sammen, selv om de enkelte delene ikke alltid har vært uendret fra utgave til utgave.
De svenske utgavene ligger nær begynnelsen
Innenfor dette samlerfeltet brukes «vintage» gjerne om førsteutgaver og tidlige opplag fra midten og siste del av 1900-tallet. Det er altså ikke én enkelt årstallsgrense som avgjør interessen. Hvor tidlig boken kom, hvordan den er utformet, hvilken tilstand den er i, og dens plass i Mummihistorien spiller inn. Sjeldenhet og originale illustrasjoner kan også ha betydning for hvor ettertraktet en utgave er.
Blant de sentrale titlene i tidlige svenske utgaver finner vi «Småtrollen och den stora översvämningen», «Kometen kommer» og «Trollkarlens hatt». De tidlige svenske bøkene fra 1940- og 1950-årene har en særlig plass hos samlere. Schildts Förlags Ab og Rabén & Sjögren er forlagsnavn knyttet til denne tidlige utgivelseshistorien. For den som vil orientere seg i feltet, er språk, forlag og opplysninger om utgave og opplag naturlige steder å begynne.
Tove Janssons strek er en del av samleobjektet
Janssons illustrasjoner er ikke bare et tillegg til fortellingene. Den særegne streken er en vesentlig del av Mummiuniversets identitet, og bøker hun selv illustrerte, har derfor en egen tiltrekningskraft. Dette gjelder de tidlige fortellingene, men også bildebøker og tegneserier samlet i bokform. Illustrasjonene i de litterære verkene utviklet seg dessuten gradvis over tid.
Tidlige utgaver kan ha omslagsbilder, forsatspapir eller andre designelementer som senere ble endret eller forenklet. To bøker med samme tittel er dermed ikke nødvendigvis like som visuelle objekter. For en samler med interesse for bokkunst kan nettopp slike forskjeller være grunnen til å undersøke mer enn selve teksten. Et bevart smussomslag er også en detalj det er verdt å merke seg, særlig blant de tidlige engelskspråklige utgavene.
En signatur eller personlig dedikasjon fra Jansson tilfører en annen type nærhet. Signerte eksemplarer beskrives som svært sjeldne og kan få betydelig samleroppmerksomhet, særlig når signaturen finnes i en tidlig utgave eller et førsteopplag. Det er likevel viktig å skille mellom interessen en slik opplysning vekker, og hva som faktisk er dokumentert om det enkelte eksemplaret.
Oversettelsene viser Mummidalens vei ut i verden
Den første Mummiboken som kom på engelsk, var «Finn Family Moomintroll», den engelske utgaven av «Trollkarlens hatt», i 1950. Tidlige engelske oversettelser fra 1950- og 1960-årene, blant annet utgitt av London-forlaget Ernest Benn Limited, er et eget interesseområde. Disse bøkene forteller om møtet mellom Janssons univers og et bredere internasjonalt publikum. Førsteopplag med originale smussomslag er blant utgavene samlere ser etter.
Også tidlige finske utgaver har en tydelig kulturell betydning. For finske samlere kan de stå nært de svenske originalene i betydning, med forbindelsen til Janssons finlandssvenske bakgrunn som en viktig del av interessen. Her viser samlerfeltet hvordan en oversettelse kan ha sin egen historie og tilhørighet, ikke bare være en senere versjon av en original.
Japan har på sin side et sterkt Mummipublikum, støttet av animasjonsserienes gjennomslag og Mummidalen-parken nær Tokyo. Tidlige japanske oversettelser kan ha egne omslagsillustrasjoner eller tilpassede navn. Slike bøker viser hvordan Mummiverdenen fikk ulike lokale uttrykk. For samleren kan det åpne et felt der språk og bokdesign er minst like interessante som utgivelsesåret.
Romaner, bildebøker og tegneserier har ulike historier
Det er nyttig å skille mellom de opprinnelige litterære verkene og tegneseriene. Romanene og bildebøkene som Jansson skrev og illustrerte fra 1945 og fremover, står sentralt når samlere snakker om gamle Mummibøker. Tidlige utgaver av disse verkene er blant de mest etterspurte. Tegneseriealbumene hører også hjemme i en Mummisamling, men representerer en annen utgivelseshistorie.
Tove Jansson laget Mummistriper for avisen Ny Tid i 1947 og senere for London-avisen Evening News. Fra 1961 overtok broren Lars Jansson tegnearbeidet med stripene, mens Tove konsentrerte seg om romanene. Stripene ble senere samlet i album. Skillet gjør det lettere å forstå hva man faktisk har foran seg: en tidlig utgave av et litterært verk, en bildebok eller en samling av materiale som først møtte leserne i avisen.
En Mummisamling trenger ikke fortelle hele historien om Mummidalen. Den kan følge én tittel gjennom forskjellige omslag, holde seg til Janssons egne illustrasjoner eller undersøke hvordan figurene møtte lesere på et nytt språk. Det interessante ved de gamle bøkene ligger nettopp i disse konkrete sporene: hvordan en fortelling ble tegnet, formgitt og ført videre fra én leser til den neste.
