Kreative par som forandret kunst- og designhistorien

En bølgende vase, en stol i presset tre og et møbel med navn etter en tulipan: Designhistorien er full av former som er lettere å kjenne igjen enn menneskene og samarbeidene bak dem. Hos Aino og Alvar Aalto, Florence og Hans Knoll og Ray og Charles Eames var kjærlighetsforholdet også en ramme rundt arbeidet. Men partnerskapene fungerte på ulike måter. Noen delte selve formgivningen, andre kombinerte designfaglig blikk med forretningssans. Ser vi nærmere på materialene, arbeidsdelingen og forbindelsene mellom dem, blir møblene mer enn enkeltstående ikoner. De forteller også om hvordan moderne design ble til.

Aalto: Presset tre med en konkret oppgave

Aino og Alvar Aalto var begge arkitekter. De møttes da Alvar ansatte Aino ved sitt nyåpnede arkitektkontor i 1923, og giftet seg året etter. Dermed begynte et samarbeid der arkitektur og gjenstander til daglig bruk inngikk i det samme faglige virket. I ettertid er de blitt stående som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å skille to formgiveres bidrag fra hverandre.

Paimio-stolen viser hvordan en særpreget form kunne ha et konkret praktisk utgangspunkt. Den ble opprinnelig utformet for et tuberkulosesanatorium i Finland. Det pressede treet og stolens spesielle form var ment å gjøre det lettere for pasientene å puste. Det er en viktig forskjell mellom å betrakte stolen som en skulpturell gjenstand og å se den som et forsøk på å løse en bestemt oppgave.

Savoy-vasen viser en annen side av designarven knyttet til Aalto-paret. Den bølgende formen er blitt nært forbundet med finsk design. Stolen og vasen gir dermed to ulike innganger til det samme miljøet: den ene gjennom forholdet mellom kropp, materiale og funksjon, den andre gjennom en lett gjenkjennelig kontur. Alvar fikk mest oppmerksomhet i deres levetid, men samarbeidet lar seg ikke uten videre dele i to tydelige, individuelle bidrag.

Florence Knolls bakgrunn gikk på tvers av fagmiljøer

Hos Florence og Hans Knoll var arbeidsdelingen tydeligere. Hans hadde grunnlagt et møbelfirma sammen med den dansk-amerikanske designeren Jens Risom tidlig i 1940-årene. Florence kom inn med en designfaglig bakgrunn og forbindelser til flere av personene som skulle få betydning for virksomheten. De møttes i 1943 og giftet seg tre år senere.

Florence, som da het Schust, hadde studert ved Cranbrook Academy of Art i Michigan. Der fikk hun et nært forhold til Eliel Saarinen og hans kone Loja, og ble venn med sønnen deres, Eero. Etter råd fra Alvar Aalto fortsatte hun studiene i London. Tidlig i 1940-årene var hun praktikant hos Walter Gropius og Marcel Breuer, før hun i 1941 flyttet til Chicago for å studere under Mies van der Rohe.

Denne bakgrunnen er vesentlig for å forstå Knoll som designmiljø. Florence kjente ikke bare navnene fra avstand; flere var lærere, venner eller bekjente. Det ga henne et utgangspunkt for å samle forskjellige formgivere rundt samme virksomhet. Historien om møblene begynner derfor ikke bare ved tegnebordet, men også i undervisningsrommene og de faglige relasjonene.

Knoll: Flere formgivere, ikke én signatur

Florence tegnet selv møbler, men en sentral del av arbeidet hennes var å hente inn andre. Hun inviterte blant andre Eero Saarinen, Marcel Breuer og Pierre Jeanneret til å designe for Knoll. Sammen med Hans’ forretningssans bidro dette til at et lite møbelfirma utviklet seg til et internasjonalt designhus.

Blant de kjente arbeidene som forbindes med Knoll under deres ledelse, er Saarinens Tulip Chair, Bertoias Diamond Chair og Mies van der Rohes Barcelona-serie. Navnerekken viser hvorfor det er nyttig å skille mellom formgiver og virksomhet. Knoll-navnet samler møbler fra flere skapende personer; det betyr ikke at Florence og Hans tegnet alt som ble knyttet til firmaet.

For en designinteressert leser gir dette en mer presis måte å se en møbelsamling på. Et felles firmanavn kan romme ulike individuelle uttrykk. Florence Knolls innsats lå både i egne arbeider og i å legge til rette for andres. Det kreative partnerskapet handlet dermed like mye om å bygge et miljø som om å utvikle én bestemt stol.

Eames: Fra kryssfinerforsøk til et felles formspråk

Også historien om Charles og Ray Eames går gjennom Cranbrook. Charles kom dit med et stipend formidlet gjennom Eliel Saarinen, og Eero Saarinen ble hans nære venn. Charles og Eero deltok sammen i en konkurranse arrangert av MoMA med Organic Chair. Utgangspunktet var et forsøk på å forme kryssfiner til en stol.

Ray, som var kunststudent ved samme skole, bidro med tegninger og modeller. Arbeidet vant førstepremien. Selv om konkurransebidraget gjerne omtales gjennom Charles og Eero, viser Rays deltakelse at også denne tilblivelsen hadde flere hender involvert. Her var både materialforsøk, tegnearbeid og modellbygging deler av prosessen.

Charles og Ray giftet seg senere og reiste på bryllupsreise med bil til Los Angeles. Underveis samlet de tørre planter fra veikanten, såkalte tumbleweeds, som de senere hengte fra taket i Eames House. Det er en liten detalj, men den gir et glimt av et felles blikk for former også utenfor verkstedet. Blant møblene paret siden skapte, er Eames Lounge Chair, Eames Plastic Chair og Wire Chair.

Opphav er også historien om forbindelsene

Aalto, Knoll og Eames kan lett bli stående som tre adskilte navn i designhistorien. Forbindelsene mellom dem viser noe annet. Alvar Aalto ga Florence råd om studier. Cranbrook og Saarinen-familien fikk betydning både for henne og for Charles Eames. Eero Saarinen samarbeidet med Charles og ble senere en av formgiverne Florence hentet til Knoll.

Dette gjør nettverkene til en del av gjenstandenes historie, uten at de visker ut den enkelte formgiverens arbeid. Skoler, vennskap, arbeidsplasser og ekteskap dannet rammer der ideer kunne prøves og samarbeid oppstå. Det er derfor mer opplysende å spørre hvordan et møbel ble til enn bare å lete etter ett berømt navn.

De tre partnerskapene viser samtidig ulike former for opphav. Hos Aalto er bidragene tett sammenvevd. Hos Knoll er forskjellen mellom designfaglig ledelse, egen formgivning og forretningsdrift tydeligere. Hos Eames springer sentrale arbeider ut av et felles virke, mens historien om Organic Chair også omfatter Eero Saarinen. Slike skiller gjør designhistorien mer presis – og gjenstandene mer interessante å studere.

Neste gang blikket faller på Paimio-stolens bøyde tre eller navnet Knoll ved et møbel, er det verdt å stanse ved mer enn den kjente silhuetten. Bak formen finnes en arbeidsmåte: et forsøk med materiale, en praktisk oppgave, en invitasjon til en kollega eller et langvarig samarbeid. Det er i disse forbindelsene at en gjenstands opphav får dybde.