Sjeldent Royal Worcester-porselen vekker oppsikt
Tusenvis av håndskårne åpninger gjorde Royal Worcester-porselen til krevende håndverk. En samling som kom frem etter 50 år, viser hvorfor både teknikk, merking og eierhistorie fortjener oppmerksomhet.
På avstand kan det gjennombrutte porselenet minne om et finmasket nett. På nært hold blir det tydelig hvor mye som står på spill i hver eneste åpning: Én feil med kniven kunne ødelegge ukers arbeid. George Owen ved Royal Worcester er særlig kjent for denne krevende teknikken. Da en samling på 28 gjenstander kom frem etter rundt 50 år utenfor offentligheten, viste den både bredden i arbeidet og interessen blant internasjonale samlere. For den som vil forstå slike objekter, er det nyttig å vite hva hullmønsteret forteller – og hva verken signatur, modellnummer eller en høy tilslagspris kan avklare alene.
Et bikubemønster skåret for hånd
Owens spesialitet var dobbeltvegget porselen med gjennombrutt dekor, gjerne omtalt som retikulert porselen. De små åpningene danner et mønster som kan ligne en bikube. Dette var ikke bare en dekorativ overflateeffekt, men resultatet av et usedvanlig krevende arbeid med selve porselensformen.
En omtale i Pottery Gazette fra 1896 beskriver hvordan han skar hver åpning uten opptegnet mønster eller andre hjelpemidler for å holde regelmessigheten. Øye og hånd måtte gjøre jobben. Dersom kniven glapp slik at to åpninger ble til én, kunne hele gjenstanden være ødelagt, selv på arbeidets siste dag.
Arbeidet tok uker, noen ganger måneder. Flere brenninger og en høy feilprosent bidro til at disse gjenstandene var blant de dyreste Worcester-fabrikken solgte i sin samtid. For en samler er derfor mønsterets regelmessighet og utførelsens kompleksitet vesentlige sider ved håndverket, ikke bare pynt.
Hvorfor størrelse og modellnummer betyr noe
En stor vase stiller andre krav enn en liten pyntegjenstand. Til verdensutstillingen i Chicago i 1893 laget Owen en vase med fabrikkens formnummer 1482. Den var omkring 40 centimeter høy og hadde mer enn 5000 håndskårne åpninger. Størrelsen var uten sidestykke for et dobbeltvegget, gjennombrutt porselenskar av denne typen.
Utstillingsvasen ble sendt til USA i en silkefôret kasse og var merket med Chicago Exposition 1893 på undersiden. I samlingen som nylig kom frem, fantes en annen vase med lokk, to svungne hanker og modellnummer 1481. Også den var rundt 40 centimeter høy og gjennombrutt med tusenvis av sekskantede åpninger.
For kjøpere er sammenligningen en påminnelse om å registrere både mål, modellnummer, innskrifter og utforming. To vaser kan være nært beslektet i størrelse og teknikk uten å være samme modell. En kjent utstillingshistorie kan heller ikke overføres til et annet eksemplar bare fordi det ligner.
En samling med en uvanlig tydelig eierhistorie
De 28 gjenstandene var kjøpt direkte fra Worcester-fabrikken av selgerens besteforeldre tidlig på 1900-tallet. Da auksjonshuset undersøkte samlingen, sto den i trekasser på et gjesterom, pakket inn i aviser fra 1970-årene. Gjenstandene hadde da ikke sett dagens lys på omtrent et halvt århundre.
En slik eierhistorie gir viktig sammenheng til objektene. Den forteller hvordan de kom inn i familien, og hvorfor en større gruppe kunne dukke opp samlet. Men historien om oppbevaringen er ikke i seg selv en tilstandsrapport. Samlingen ble beskrevet som gjennomgående i svært god stand, med bare et par unntak; den beskrivelsen må ikke automatisk gjelde hvert enkelt objekt.
Ved vurdering av tilsvarende porselen er det derfor nyttig å holde opplysningene atskilt: Hva vet man om kjøpet? Hva er kjent om oppbevaringen? Og hva er faktisk opplyst om tilstanden til akkurat den gjenstanden man vurderer?
Signatur og datokode må leses sammen
Blant objektene var en omtrent 19 centimeter lang modell av en hoff- eller draktsko fra 1700-tallet. Den bar signaturen G Owen og datokode for 1917. Dekoren besto av felt med bikubemønster og bånd av små «perler». Bare en håndfull andre slike skomodeller er kjent.
Her finnes samtidig et dateringsspørsmål som en grundig kjøper bør merke seg: George Owen levde fra 1845 til 1912, mens den store vasen med nummer 1481 ble oppgitt å være fra 1914. Skomodeller er dessuten omtalt med dateringer til 1915, 1917 og 1919. Disse opplysningene gir ikke alene en forklaring på forholdet mellom håndverkerens arbeid og gjenstandenes datering.
Den praktiske lærdommen er å få presisert hva en dato viser til, og hvilket grunnlag tilskrivningen bygger på. En signatur og en datokode er viktige opplysninger, men bør ikke brukes til å trekke sikrere slutninger om utførelsen enn dokumentasjonen tillater.
Skill mellom vurdering, tilslag og totalpris
Den store vasen med lokk ble solgt hos Hutchinson Scott under auksjonen 13.–16. oktober 2026. Øvre forhåndsvurdering tilsvarte ca. 188 000 kr med dagens kurs. Tilslaget endte på tilsvarende ca. 651 000 kr med dagens kurs, mens oppgitt totalpris inkludert kjøpersalær og merverdiavgift tilsvarte ca. 844 000 kr. Vinnerbudet kom fra Australia.
Skomodellen med datokode for 1917 gikk også til Australia, med et tilslag tilsvarende ca. 200 000 kr med dagens kurs. Budgivere fra blant annet Japan, Korea, USA og Storbritannia deltok i konkurransen om samlingen. Resultatene viser internasjonal interesse, men er ikke en prisliste for alt gjennombrutt Royal Worcester-porselen.
Når salgsresultater brukes som sammenligningsgrunnlag, må det være tydelig om beløpet er et tilslag eller kjøperens samlede kostnad. Modell, størrelse, dekor, dokumentasjon og opplyst tilstand må også holdes opp mot hverandre. Ellers kan et oppsiktsvekkende resultat gi et misvisende bilde av en annen gjenstand.
Det mest interessante ved dette porselenet er kanskje spennet mellom den lette virkningen og det risikofylte arbeidet bak. Tusenvis av små åpninger kan få en stor vase til å se nesten vektløs ut. For samleren begynner den grundige vurderingen likevel med håndfaste opplysninger: mål, modellnummer, merking, tilstand og dokumentert historie. Det er når disse detaljene får følge det visuelle inntrykket, at en vakker gjenstand også blir mulig å forstå.
